Miljødirektoratet må komme til en rask avklaring.
Det brygger opp til en heftig diskusjon om hvor Norge skal gjøre av det farlige avfallet sitt. Det som er miljøfarlig og det som er igjen etter forbrenningsprosesser etter at varmeenergien er tatt ut. Spesielt den andelen av asken som blir igjen etter søppelforbrenning og som renses ut av røyken er problematisk.
Nylig skrev Teknisk Ukeblad om hva Gjenvinningsetaten i Oslo kommune ønsker for fremtiden. De ønsker at mest mulig av den farlige såkalte flyveasken gjenvinnes, og at det blir så lite igjen som mulig. Det er en utvikling vi ser i flere land og som kjemikere i forskningsmiljøer jobber med.
Neppe alt
Mens vi venter på at kjemikerne skal finne en praktisk og helst rimelig måte å hente ut gjenvinnbare råstoffer i flyveasken, må Norge finne et sted å gjøre av den, eller resten av det som er igjen etter gjenvinningsprosesser. I tillegg trenger vi et deponi for annet farlig avfall også.
Totalt 12 alternative lokaliteter for deponi for farlig avfall har stått på myndighetenes liste. I dag står Miljødirektoratet igjen med to alternativer, hvorav det første er det foretrukket av Norsk avfallshåndtering AS (NOAH):
De kan fortsette å deponere på Langøya og så fortsette i de gamle gruvene under Brevik, om kalksteinproduksjonen legges ned i tide. Eller de kan etablere et nytt deponi. Det andre alternativet som har kommet er et forslag fra Bergmesteren Raudsand AS (BMR) i samarbeid med Veidekke ASA, Stena Recycling, og lokale investorer.
De ønsker å etablere et moderne behandlingsanlegg for farlig uorganisk avfall med fokus på gjenvinning I tilknytning til anlegget, vil de bygge et helt nytt deponi i Nesset kommune, som skal bli en del av Molde kommune i 2020.
Fjellhallene som sprenges ut til formålet injiseres for å hindre lekkasje inn til de deponerte massene. Sprengmassene vil de selge til det europeiske markedet som pukk og det vil redusere kostnadene for utsprengning.
God beliggenhet
Prosjektet mener plasseringen på Raudsand er ideell av flere årsaker. For det første har det vært gruvedrift her svært lenge, og det finnes tilsvarende gjenvinningsindustri på nabotomten. Bergartene er også godt egnet til deponi med stabile bergarter og lite oppsprekking. Kommunen trenger nye arbeidsplasser og mange ønsker at man reetablerer terrenget slik det en gang var.
I tillegg er havneforholdene gode rett ved det planlagte behandlingsanlegget / deponiet. Det planlegges for båter på opptil 20.000 tonn. Til sammen regner man med at et nasjonalt renseanlegg og deponi på Raudsand vil gi mellom 200 og 250 arbeidsplasser og vesentlige ringvirkninger.
Før pukkeksporten kommer i gang, som vil eliminere mesteparten av kostnaden til den videre utsprengingen av fjellhaller betaler seg vil det være behov for massen til etablering av havn og reetablering av det gamle terrenget. Det vil kreve massene fra den første fjellhallen.
– Jeg mener det er en stor fordel å etablere et nytt nasjonalt deponi i egnede fjellformasjoner og gi anlegget en formålstjenlig utforming fra start. Det gir en helt annen kontroll med både lagringen og langtidseffektene, sier sivilingeniør Geir Allum Sørensen. Han jobber i avfallshåndteringsselskapet Mepex og er leid ut til Stena som kjemiansvarlig i Raudsandprosjektet.
Kontroll med langtidseffektene
Utsprengningen av nye haller gjør også at de kan etablere gode muligheter for utlufting av gassene som vil oppstå under lagringen, som noe hydrogen og CO2. Fjellet er lett basisk og det er gunstig for det vil hindre at tungmetaller aktiveres.
Fjellhallene vil anlegges 1 kilometer inn i fjellet, langt unna de nedlagte gruvene, fra 4 til 40 meter under havnivå. Det betyr at vanntrykket fra fjorden, sammen med injeksjonen av fjellet vil hindre utlekking. Likevel regner man med at det vil dryppe moderate rundt en liter i sekundet fra grunnvannet inn i hallene. Væsken som samler seg opp vil derfor pumpes ut og gjennom renseanlegget.
Det er Stena Recycling som skal stå for selve renseprosessen. De har patentert en prosess, Halosep, som gjør dette. I utgangspunktet er prosessen dimensjonert for å rense inne på det enkelte forbrenningsanlegg, men de ønsker å oppskalere prosessen til å ta imot en halv million tonn farlig avfall årlig.
Prosessen bruker saltsyre for å nøytralisere den basiske flyveasken og felle ut salter og tungmetaller til gjenvinning. I tillegg vil de bruke sekvensiell elektrolyse for å hente ut rene metaller. Ikke minst sink kan gi et vesentlig bidrag til gjenvinning og driftsøkonomi, men også kobber og andre metaller som bly og kadmium.
– Vi tror vi skal klare å gjenvinne cirka 70 prosent av metallene og bortimot 100 prosent av saltene i avfallet. Hvor mye vil avhenge av typen aske og den rensingen som gjøres på selve forbrenningsanleggene. De anleggene som bruker tørr rensing har mye salt, men i Oslo hvor de våtrenser er andelen rundt 25 prosent, sier Allum Sørensen.
Uttestet teknologi
Halosep-prosessen kan også designes for å benytte svovelsyre, som er et avfallsprodukt fra Kronos Titan i Fredrikstad, om ikke de heller velger å innføre sin egen renseprosess som andre selskaper i konsernet benytter, noe prosjektet har inntrykk av å være svært dyrt for Kronos Titan. Man har testet den brukte svovelsyren i anlegget i Danmark og finner god gjenvinning også fra den miksen, men mengden restavfall som må deponeres, er noe større grunnet gipsdannelse.
Trenger rask avklaring
Til i dag har den forurensede svovelsyra vært en smart måte å nøytralisere norsk og importert flyveaske på, fordi de to fraksjonene nøytraliserer hverandre og danner en slags gips. Men når deponiet på Langøya er fullt, et år eller to etter 2020, trenger Norge en mer bærekraftig løsning enn bare å begrave alt problemavfallet for all fremtid. Prosjektet hevder de ved normale behandlingstider i forhold til kommunens reguleringsplan, prosjektinterne godkjenninger og godkjenninger fra Miljødirektoratet, for behandling og utslipp, skal være i ordinær drift før Langøya deponiets antatte dato for avslutning nås.
https://www.tu.no/artikler/to-steder-kan-fa-norges-deponi-for-farlig-avfall/426438
Nei til Giftdeponi 